SISTE ETAPPE

19\8 I Dunshabe starta styret med å få orden i visum å greier igjen!

Eg trengte å bestille fly til Oslo og ordne visum til Uzbekistan. Geir var litt frem og tilbake, om å bli med nordover til Tasjkent eller å dra sørover til Turkmenistan. Han ville ta en liten omvei gjennom Iran og Tyrkia på vei hjem, mens eg måtte nå skolen. Vi ankom gjestehuset tirsdag 19\8, akkurat en uke før skolen starta. Flybillett kunne eg bestille fra Tashkent natt til lørdag 23\8, men ikkje uten visum til Uzbekistan. Først fikk eg lovnader om visum innen torsdag 21\8, men måtte dokumentere billett innen en time, etter en time når eg viste en kopi av billettbestillig fikk eg beskjed om at eg ikkje kunne få visum før fredag 22\8. Siden eg hadde brukt det jeg hadde igjen av penger på billett var dette litt ugunstig. Jeg nekta å forlate visumkontoret til ambasaden, og etter litt diskutering over språkbarrieren fikk eg igjen avtalt å få henta visumet torsdag 21\8. Glad for det, ellers kunne det blitt mye mas.

Etter det brukte vi en del tid på å gå å lete etter Irans ammbasade. Det er steikande varmt og vi springer fra dør til dør i forsøk på å finne og nå ambasaden før den stenger. Det gjorde vi ikkje, men dagen etterpå var vi ute i god tid. Her vart vi møtt av to hyggelige ambasade-tilsatte...et skjeldent vakkert syn. Opp til nå er eg drittlei alt dette maset! Mailing og faxing frem og tilbake. Og ikke bare på ambasader, men alt som har med det offentlige, løyver og bank-greier å gjøre. Sinnsykt mye styr!! Men her har vi to hyggelige karer, som gjerne hjelper oss med søknadene. Da blei eg ganske misunnelig, og fikk ingen lyst i det hele tatt og dra hjemover! Alt det styret var jo tross alt kun en brøkdel av turen (2\7 vil noken si) og av opplevelsane!

Vel. Vi fikk jo en del tid på å se oss rundt. Dusjanbe er hovedstad med 560 000 innbyggere pr. 2000. I tidsrommet 1929–1961 var byens offisielle navn Stalinbad. I det 19.århundret, begynte det russiske imperiet å ekspandere og spredte seg inn i Sentral-Asia. I løpet av imperialismen, fikk russerne kontroll over Tadsjikistan. Etter at tsaren ble styrtet i 1917, førte tadsjikisk gerilja krig mot bolsjevik arméer i et desperat forsøk på å beholde uavhengigheten. Bolsjevikene fikk overtaket etter fire år med krig, da moskéer og landsbyer ble brent til grunnen og befolkningen ble kraftig undertrykket. Gjennom hele historien har sentral-Asia hvert en kasteball mellom større nasjoner. Sporene etter det kan vi se på språket som stammer fra tyrkisk, islam fra araberne og betong og stål fra Sovietunionen. Men Dushanbe er et symbol på Tadjikistans fremgang. Ganske moderne med både asfalt, et utrolig treigt internett og internasjonal flyplass(men billetten min hjem herfra ville kostet ca 20.000). Her kunne vi dra og se Ismail Samani-monumentet(bildet over), Vahdat-palasset og Etnografi-museet. Museet va ganske spennende, med masse minner av tidligere etniske grupper, Alexander Den Store og en ENORM liggende buhdda. Var ganske sprøtt å komme rundt hjørne og plutselig se denne enorme statuen.

Det var også på dette museet vi vart tipset om en bazar lenger oppe i byen, hvor vi kunne kjøpe klær. Etter mye leiting fant vi stedet. Dette var en ganske stor bazar, men etterhvert fant vi bodene som solgte klær. Jeg har tidligere lagt merke til frakkene som fleste eldre menn gikk med. En Joma heter det. Utrolig tøff. Fant også noen kule hatter og Geir fant noen kasetter.

Samarkand, Uzbekistan

Dagen etter, endelig med visum i orden dro vi nordover. Vi dro mot Samarkand over Peshwar og gjennom "Tunnel Of Death". Geir fant ut at det blir rett og slett FOR mye styr med å sitte dagesvis i Dushanbe å vente på visum til å dra en anna rute så vi reiser sammen til Samarkand.

Her var veiene tilbake til kjent standar, fjellvegg på ene sida og sikre død på andre. Tunnelen og veien her er det kineserne som driver å bygger ut. Tunellen er åpnet for trafikk men ikkje ferdig. Fylt med vann, lang og helt uten lys. Jeg vil ikke være i den bilen som for motorstopp her. Vi hadde tidligere hørt om folk som har blit tauet ut her ifra. Men vi kom oss helskinna igjennom og mot ettermiddagen var vi i Peshwar. her tok vi en buss til grensa, og over til Uzbekistan. Det er mørkt når vi kommer til Samarkand. Vi finner et ganske flott hostel.

Med en befolkning på 412 300 er det den nest største byen i Usbekistan og administrasjonssenter i Samarkand-provinsen. Her er det utrolig masse historie. Jeg veit ikkje heilt kor jeg skal starte, så legger heller bare ut masse bilder: 

Siste Dag

Tidlig fredag 22\8 tar vi toget til Tashkent. Vi møter en dame utenfor togstasjonen som vi blir med hjem. Leiligheten hennes var to rom og kjøkken. Der bodde en liten jente og en dame til. Tror kansje de var søstre og datteren til en av de. Jeg forlater Geir alene med disse damene og går nedigjen til togstasjonen. Her finner eg en kar som kjører meg til flyplassen. Og etter en laaaaang flytur, med 10timer transit i Moskva, er jeg i Oslo 24\8. Nådde i hvertfall skolen 25\8. Akkurat nå sitter eg og tenker på neste tur!

Håper min lille blogg har vært interessant lesning. Kan ikkje anna enn å anbefale en tur til Sentral-Asia, vertfall om man er glad i natur og turer i fjell! Vær forberedt på litt mas med visum og transport. Men vær også forberdet på en enorm gjestfrihet og lite turister. Det hadde vært utrolig bra om vi hadde hatt mer tid. 2 måneder i Asia går FORT!

Fred

-Sindre 

TILBAKE TIL KOHROG

På vei tilbake til Kohrog

Før vi dro her ifra, ville vi ta en tur opp til noen gamle ruiner. Vi fikk noen lkale gutter til å vise vei. De gikk bare i noen utslitt krogs, og eg ville ikkje være noe dårligere så gjekk gikk i mine fake Puma flipp-flopper. Noke eg skulle angre på. ikkje bare var det bratt og ulendt terreng, men det var masse tornebusker også, og disse stakk rett gjennom og opp i foten. Når vi nærma oss topp vart det litt lettere. utsikten fra toppen var utrolig flott! (Veit ikkje kor ofte eg kan skryte av utsikten her, før ordet mista sin mening, men eg har lagt ut masse bilder på FACEBOOK)
Vi satt rundt ruinen og tok en pust i bakken, men Geir vart ivrig og fikk en guiden til å vise vei videre oppover til en ny liten topp, i håp om å få en bedre utsikt over Peak Komunizma. Tror ikkje det var veldig velykka, men han hadde vist et koselig møte med en gammel dame som satt å passa på geitene sine eller noke der oppe. Koselig tur ihvertfall.
Så måtte vi ned att. Og det var ikkje noke bedre å gå ned i flipp-flopper en ka det var å gå opp!
Nede i landsbyen igjen stod vi å så på noen bønder som drev å kvuste noe korn, ved å jage noen esler rundt i en sirkel over kornet som lå på bakken. Litt på "gamlemåten"

Neste stopp var noen gamle buddhist monumenter. Også her fikk vi noen lokale unger til å vise vei, men denne gangen var det en hel flokk....8 10 stk i hvertfall. Sjølv om det var berre 5-10 minutter opp en skråning. Her var det også et naturlig oppkom av mineralvann. rett ut av fjellveggen, med naturlig kullsyre og allting. Smakte litt som Farris. Det har eg aldri sett før! vi fylte flaskene men så snart det vart litt tamt, smakte det lagt ifra så godt som det først gjorde. Smakte mer som manne-svette, for å være ærlig, men i enn varm å lang biltur for man nøye seg med det man har. Ikkje så mange butikker der. Den ene vi fant hadde det vi trengte. Litt mat, øl og film. Viste seg senere at det vi trodde var Kodak 35mm iso200, var egentlig noe kinesisk-produserte tullefilm med iso400. Skeiv perforering og full pakke! Her møtte vi også en tysker som vi tidligere møtte i Osh. Han stod her og lurte litt på korleis han skulle komme seg videre, og selfølgelig fikk han sitte på med oss.

Neste stopp var hot-springs. Forfriskende, til en viss grad, men det er ganske vanskelig og venne seg til den noget stramme odøren. Møtte også en tysktalende  kar her som spurte oss om vi ville være med å ta en mat bit. Vi takke selfølgelig ja og spurte ka han hadde å by på. "Kartoffel mit fleisch....naturlich!" var svaret vi fikk. Vodka var også involvert!
Skåling og høy stemning!
Tilbake i bilen hadde vi den lange strekningen tilbake til Kohrog. Det var mørkt når vi kom tilbake. Her oppstod det også en situasjon der, sjefen til sjåføren vår plutselig ville at vi skulle betale mer en tidligere avtalt. Etter en lengre krangel over telefon endte det med at sjåføren plutselig bare dro sin vei før vi fikk gjort opp for oss. Det var natt og det begynte å regne så vi gjekk tilbake til gjestehuset vi overnatta i tidligere. Vi viste ikkje heilt korleis vi skulle gjøre opp for oss, men siden sjåføren bare hadde dratt var det lite vi kunne gjør.
Etter en god frokost dagen etter labba vi nedover til den lokale Autovoksal-en for igjenå hive oss ut i en ny diskusjon om pris. Denne gangen skulle vi nord-østover til hovedstaden Dushanbe. Belgiern som egentlig hadde ansvaret for å betale for turen vi hadde hatt skullenord-vest i den retningen vi tidligere kom ifra. Vi møtte igjen sjåføren her. Han spurte etter belgieren, og vi følte vi ikkje hadde så masse mer valg enn å fortelle han det. vi ville jo gjøre opp for oss og vi kunne jo også gjøre opp oss i mellom seinere. Vi hadde jo email adressen hans! Senerehar eg fått vite at sjåføren fant igjen belgieren et stykke utenfor byen, og at han fikk pengene sine!

Disse Autovoksal-stasjonene er alltid et evinnelig sirkus. Men etterhvert fikk vi plass i en gammel russisk mini,mini-buss. På passasjersida var der en halvannen liters flaske, opp-ned med bunnen skjert av. Fra tuppen gjekk det en slange rett ned i motoren. Et slags simpet avkjølinssytem. enkelt og greitt.Vi var 12 stykker inne og det var skikkelig trang. Eg er glad eg på dette tidspunktet ikkje var klar over at turen skulle ta 24(!!)timer.

Herifra følgte vi forsatt grense-elva Pamir. Opp på en av de høgre overgangene fikk vi i tillegg motorstopp etter å ha kryssa over en elv. Veiane her opp var ikkje bedre en andre steder. Stoppen tok vel en tre kvarters tid. OG i tillegg...på min tiande dag med diare. Her hadde eg ingen valg anna en å kravle ut i ei steinrøys, midt på natta, og gjør det beste ut av det! Heile veien gikk det en lystig prat inni bilen. hovedsaklig mellom utlendingane og to jenter i baksetet(med trussler om giftemål).

At det tok så lang tid er vel ikkje spesielt rart. Heile tida måtte vi stoppe. for å leite etter bensin eller hjelpe noken å fikse en bil.....alltid et eller anna. Litt morsomt egentlig. Bilen hadde ikkje noke horn som virka, men som lagde en rar lite blåse-lyd. Midt på natta når eg satt og duppa av, vokna eg av at han "tuta" med hornet sitt og ropte ut vinduet etter bensin. Tidlig på morningen kom vi til Dushanbe

PAMIR OG GORNO-BADAKHSJAN

The Pamirs

Det var virkelig flott å kjøre over The Pamirs og Gorno-Badakhsjan, en autonom provins. Det er her dei store central-asiatiske fjellkjedene Tian Shan(dei himmelske fjell på kinesisk), Karakoram(sort grus på tyrkisk), Kunlun, og Hindu Kush møtes. The Pamirs består av fleire steppe-lignande sletter som ligger på ca 4-5000 meters høyde. Rundt oss var det fjellkjeder på rundt 5-6000 meter, med enkelte topper på over 7000m. Ismail Samani er Tadsjikistans høyeste fjell (7 495 moh) og er også det høgste fjellet i tidligere Sovjetunionen. Fjellet heitte opprinnelig Garmo. I 1933 ble fjellet av en sovjetisk ekspedisjon døpt til Pik Stalina(пик Сталина, Stalinfjellet) etter Josef Stalin. I 1962 endret fjellet navn til Pik Kommunizma (пик Коммуни, Kommunistfjellet). Etter Tadsjikistans selvstendighet fikk fjellet i 1998 navnet Pik Ismail Samani. Og har vi det nest høgste, nemlig Independence Peak (Tidligere Pik Leinin),7134 moh, som ligg på grensa til Kyrgystan. Møtte noken i Biskek OG noken nordmenn på Gardermoen som hadde vært opp. Sikkert en veldig tøff tur!
Litt av en utsikt!....det sei eg berre! Overalt kunne vi sjå noken sanne små dyr. Fant aldri ut kva dei heiter, men dei ligna på kjempe-store marsvin. Kvar gang man nærma seg, forsvant dei ganske fort ned igjen i hullet! Ganske morsomt. Kun etter ett par kilometer kom den første bommen. Men heldigvis var det en ganske rolig tur uten det maset...hvertfall til vi kom over på andre sida og begynte å nærme oss Kohrog. Denne sjåføren, som alle andre, trudde ikkje at vi hadde så masse imot at han til stadighet stoppa for et personlig ærend. Det er som oftast greit, for det er no fint å få stekke litt på beina, og samtidig sjå seg litt rundt i dette fantastiske landskapet. Første stopp var i en Yurt. Trur han skulle lever eller hente ett eller anna. Men det var litt kult for da fikk vi komme inn i yurten. Dei ser små ut, men det er jo faktisk ganske romslig inni. Det var en dame og tre unger som bodde der, sikkert fleire og men dei var vel ute. Vi kjørte forbi noken gjertere som var ute med dyra sine, to stoppa oss for å bomme sigg med sjåføren, men ellers var det ikkje så masse folk å sjå. Veldig flott tur....og veien var faktisk ikkje så verst heller. Stoppa på ett skikkelig koselig sted for lunch. Mest koselig for min sin del, siden eg etter et par dager der eg har følt meg litt dårlig(høgdesjuke og diare i sjønn forening) endelig fikk igjen matlysta. Det gjekk i sauakjøtt, brød og te.(Bombe!)

Khorog.

Vi bynner med en gang å snakke med en kar om han vil kjøre oss til Ishkashim. Vi får en grei pris å bestemmer oss for å hive oss av gårde, men så sier han plutselig at han må mer betalt, fordi sekkane våre er så tunge. Det var litt tullete mente vi, så vi gjekk oppover i byen for å finne tak i et guesthouse for natta istedefor. Største byen i område, men den hadde vel egentlig berre to større gater på kvar si side av en elv. Også ett av dei fattigaste områda i Tadjikistan. Men her er både university of Central Asia, Khorugh State University og 12 andre skoler. Det meste er iversett med hjelp av Aga Khan, en hjelpe-organisasjon. Vi var inn å så på universitetet, og sjølv om det ikkje virka som det var så mykje som skjedde der akkurat da, så virke det som et bra universitet.

Etter en liten gåtur er vi tilbake på Gjestehuset vi bodde på. Tilfeldigheter skulle ha det til at her var en kar fra Belgia. En lege. Han hadde tenkt seg samme retning som oss sjøl ("oss" er no meg, Geir og Remco). Belgiern hadde allerede en avtale med bil og sjåfør til å ta han en rundtur og ned til Wahkan Valley. Vi tok imot tilbude om å slenge oss med og ta en del av kostnaden.

Vi starta tidlig neste dag med å springe rundt som hodeløsekyllinger mellom to banker for å få tak i litt valuta. Dollar og lokal. Dei siste dagane hadde vi brukt opp det vi hadde av valuta, og det blir fort problematisk. Vi fikk eine banken til å fikse den einaste ATM-maskina i mils omkretes, handla litt mat og dratt av gårde. Dette var en Toyota Landcriuser og meir luksus enn vi hadde hatt på lenge. Over fjellet bar det og over utvaska veier, små elver og steinrøyser. Masse flotte bilde. Naturen tar pusten fra en mange ganger. Stoppa midt på fjellet(ca3600) fordi eg og Geir ville ta oss en dukkert i et vann. Sjåføren så på oss i forvillelse mens vi shorts, t-skjorte og slippers labba nedover skråninga mot vannet. Enden på visa vart at vi feiga ut. Det vanne var berre en elendig suppe av gjørme, og det hadde blitt litt av en gåtur oppigjen til bilen.

Kom etterhvert frem til det samme hot-spring stedet vi hadde passeret to dager tidligere. Då var det uten vann, men DENNE gangen fikk vi oss en dukkert. Behagelig sjøl om det lukta råtne egg av det mineralvannet....det venner man seg til! :-)

Einaste mulighetane til å gå på do som var der var tre hull plassert ved siden av hverandre inni et skur på andre sida av en parkeringsplass. Uten å utdype dette noke meir var det også her eg endte opp med å gjøre nummer to på "hukelett" samtidig som to andre benytta seg av failitetane. Litt ubehagelig, kan eg trygt sei at det var, men må man så må man. Kan påpeike at sjølv om matlysta var tilbake, hadde eg forsatt diare. Trur det endte opp med 12 dager tilsammen der magen var litt i ulage

Langar

Neste dag drar vi ganske tidlig. Kjører over nok et lite høydedrag og kommer ned til en ny bomstasjon. Det er det posetive med å kjøre slik utanfor allfarvei...man slipper alle disse Checkpoints-ane der bilane blir stoppa og papir blir sjekka. Men nå har vi komme så langt på vei at vi har nådd lande-grensa til Afganistan og Gorno-Badakhsjan området. Ganske stusselig....timevis til sivilisasjon i begge retninger, mellom en bom, litt piggtråd og noen betongblokker, sitter det to soldater i ett lite skur. Kan aldri tenke meg at det er mye trafikk gjennom der! Offisielt var vi aldri inn i Afganistan men vi kjørte langs elva som er grensa mellom Afganistan og Tajikistan. Siden vi allerede hadde vert på vei ned for en dukkert litt tidligere, kunne vi ikkje la denne sjangsen gå ifra oss. Vi fikk sjåføren til å stoppe der strømmen i elva ikkje var så sterk, og med beitende kameler fra Afganistan på andre sida hoppa vi uti. Kaldt, men ganske forfriskande. Belgiern stod å prata om sjokoladekake og Remco rota rundt langs elvebredden på leiting etter gull, og to nakne nordmenn uti elva...virka som vi alle prøvde å leve opp til våre nasjonale klisjer. (Kodak-moment!)

Vein videre var fantastisk. Virka ikkje som om denne utrolige utsikta tok slutt. Vi såg både Peak Engels og Peak Komunizma. Stupbratt ned til elva på eine sida, bratt stigning på andre. Noen steder kunne eg ikkje sjå veien under bilen, bare steinur heile veien ned. Fantastisk, men ganske ugjestmildt samtidig! Møtte to franske syklister på vei i motsatt retning. Tøffinger, men de hadde litt av en tur foran seg.

Litt etterpå kom vi rundt en sving og det utfolda seg en utsikt som kunne(og tok) pusten ifra en. Der nede såg vi elva dele seg opp i ett kjempe elvedelta og Langar, en liten landsby med litt skog rundt seg. Ikkje mye trer i dette området, men det virka gaske fruktbart rundt dette elvedeltaet. Herifra hadde vi utsikt over  hele dalen sørover, over fjella i Afganistan på andre sida og nordlige Pakistan i vest. Når vi kom ned i ladsbyen fikk vi komme inn i et museum. Vel et slags museum...det var egentlig bare et gammelt tradisjonellt Tadjik-hus med en gårdsplass på andre siden av veien. Flott tiltak, egentlig. På gårdsplassen var et slags alter med noen hodeskaller av Marco Polo-sau. Store flåtte horn. Denne arten er freda nå, pga ekstensiv jakt tidligere. Vi fikk aldri sett den ,desverre.
I utkanten av Langar vart vi innlosjert hos en liten familie. Kosligeste stedet jeg har vert. Vi fikk en liten stue hvor vi kulle slenge oss nedpå mens vi ventet på middag. Fikk noen epler fra hagen å spise på mens vi ventet. Geir spurte om å få noe uten kjøtt. Og i motsetning til adre steder, der han ville fått det samme som oss andre, bare at de har plukket ut de største kjøttbitene, fikk han et orntlig godt vegetar-måltid. Vi andre fikk kjøttsuppe og brød, som vanlig. Det smakte nydelig!
Etter middag gjekk vi oss en tur før sola gjekk ned. Vi kryssa over elvedeltaet i håp om å nå andre siden. På vei over møtte vi gjeterne på vei hjem med budskapen for kvelden. Vi hilste og fikk noen flotte bilder. Etthvert sjønte vi at det hadde tatt oss kansje noen timer å komme helt over grensa. Vi slo oss til ro ved en knøtt-liten gammel sovjetisk bunker, eg og Geir vassa over det som så ut som den største utgreininga av elva og bestemte oss for at dette kunne reknes som Afganistan. Her bygde vi en stor og flott varde før vi vendte nasen hjemover til våre husverter. Så litt på lokal-tv og så sovna. Morningen etter gjorde vi opp for oss(nesten uten komplikasjoner) og dro videre.

TADJIKISTAN

Karakol og Murgab. Det er flott her omkring. Men UTRULIG dårlig vei. Bruker gjerne 18t på 400km og må krysse elver å greier. Får følelsen av at vi er på vei inn et fjellandskap. På vei hit fikk vi en flott utsikt over Peak Lenin(3145m). Og i horisonten er snøkledte fjelltopper.

Grenseovegangen mellom Kirgistan og Tadjikistan var litt morsom. Vi kjører forresten en russisk jeep, som vi deler med en sveitser vi møtte i Osh. Vi sitter der i bilen og venter på at de skal få skrivi ned passnummer og alt det der i de evinnelige skrivebøkene sine (nekter å tru at noken ser igjen de bøkene siden. Det er bare vnlige skriveblokker med linjeark) Av og til på disse checkpoitane kommer de inn i bilen, med Kalisjnikov og sigg i munnviken, nyskjerrige på utleningane. Og det var MANGE av disse. mellom Kina og Kirgistan måtte vi gjennom hele 12stykker bare for å komme over grensa. Mellom Biskek og Osh måtte vi stoppe hvertfall 5 6 på en 10 timers kjøretur. Som oftest er det Road officials som skal sjekke sjåføren, av og til vil de sjekke passasjerane. Mest for morro skyld tenker eg...

Men akkurat dissa på grensa viste seg å være litt vrange. Først må sjåførene betale de både i benisn på 1,5l flaske og cash. Mens vi sitter der å venter i bilen kommer det en millitær ut av eine huset. gjer sitt beste og sjangler, kanon campings, rundt hjørnet. Litt etterpå kommer han i en stor sirkel rundt hjørne igjen. rett etterpå kommer sjåføren tilbake. tydligvis ikkje nok bensin, så vi tapper litt fra tanken (dette er forresten en veldig øde grenseovergang med timer til neste plass der det er mulig å få mensin). Borte blir han igjen. Litt etter kommer han igjen, nå med noken eldre folk. Semi-offisera eller noke, kven veit. Men i allefall skulle dei og ha litt penger. Og som ikkje det var nok, så skulle dei jammen ha en av våre medbrakte meloner også!! Etter en god stund fikk vi endelig lov til åå forlate Kirgistan. Men vi var ikkje ferdig ennå....vi hadde ikkje kommet oss til den Tadjikistanske grenseovergangen. Denne ligger ca15min kjøring etter den Kirgisistanske, på ca 4200moh og bestod av en bom, ett par brakker og to digre tanker. Det var tydligvis fest inni den eine . Her og satt vi en stund og venta mens dei deiv på å romsterte med passa. Etter ei stund får vi bskjed om å gå ut av bilen i bitande kulde, i shorts og t-skjorte, og inn til grensevakta! Vi vart stilt en rekke kritiske spørsmål om nasjonalitet, reiserute, "har du løyve?", "har du kart?". Svarte vi vart vi stadig avbrutt med et "Why?!". Viste seg det at vakta berre kødda med oss. Var faktisk en ganska trivlig kar som sikkert berre heller ville vert inne i tanken på kalas!

Kom til Karakol og Karakol lake ganske seit på kvelden. Fikk først beskjed om at det ikkje var noke plass der som vi kunne overnatte. Men litt etter fant dei ut at dei berre innlosjerte oss i den lokale "cafen". Her fikk vi også ett lite herremåltid med Plov(ris og sauekjøtt), tørt brød og te. Forøvrig det einaste på menyen. Ofte på disse små landsbyane vi av og til stopper for en matbit, har dei gjerne en meny, men aldri meir en en eller to retter tilgjengelig til en hver tid. Plov eller suppe(med et stort stykke sauekjøtt og potet). Te og brød er standard!

Etter mat flytte dei borda, la ned madrasser og breida på oss(!!). Gjstfriheten er over hvilkensom helst skala! Dagen etter føltes det ut som eg hadde ramla ned ei trapp. Karakol ligger på 3900moh og satt ikkje gått i kroppen. Kvikna til litt etterkvart og vi tok oss en gåtur ned til innsjøen. Er ikkje sikker på kor stor den er, men diger var den ihvertfall. Og absolutt ingen fisk! Gjekk å sprda litt rund i landsbyen. Virka ikkje som her var så masse folk, men det var ikkje akkurat et fruktbart landkap heller. Vi var i Tadjikistan men folka her er for det meste Kirgistanske halv-nomader. Dårlig ord, men eg mener at dei ikkje bor der om vinteren. Ikke bare fordi dei er et gammelt nomade-folk, men sikkert fordi det må være ufattelig kaldt på vinteren. Vi var på besøk på ett sjukehus også. Bestyrt av en dame og en mann og hadde tre rom med senger og en peis i kvart rom. I gangen hag det plakater som fortalte om at det var bedre å føde på sykehuset enn hjemme. Slike ting. Litt stusselig kansje, men ikkje så verst egentlig forholda tatt i betraktning.

Litt seinare kjørte vi videre til Murgab. Litt større landsby. Til og med med en bazar. kjøreturen hit tok ca 4t. og over ett pass på 4600m. Det var vel det høgste vi var, og det hjalp hvertfall ikkje på formen. Når vi kom fram hadde eg denne følelsen av å ramla ned trappa igjen. Vi fant oss et guesthouse, og eg gjekk rett i senga og vart liggande resten av dagen med skikkelig kjip hodepine. Som om hode var to nummer for lite! Ikkje var det mulig å få tak i smartestillande heller. Eg prøvde dagen etterpå og fant bare et sjukehus uten medisin. Men eg møtte en hyggelig dame der som gav meg ett brett med sveitsisk paracetamol fra veska si.

Vi møtte på to Nederlendere og en franskmann der også. Så vi var tilsammen 9 turister der, med rekna dei to øssterikerne og tyskern som reiste noken timer foran oss fra Osh. Franskmannen Phillip var en pensjonert fotograf som var ute på kjøretur i sin Toyota Landcriuser. Og Mathieu & Jany fra Nederland som var ute på en 2 års drømmetur (http://www.die2opreis.nl/) ! Sammen skulle vi prøve å få tak i bil som kunna ta oss til Kohrog eller sørover til Wakhan Valley. Det gjekk ryjte om en buss men dene fant vi ikkje. Vi prøvde å forhandle oss fram til en god pris med dei lokale bilane. Men det var litt seint så vi fant ingen som vi kunne leie for under 100 somani. Så vi bestemte oss for å prøve igjen om morningen dagen etter.

Samme kvelden kom det to brita...kjørande....i en 2CV!!! Dei deltok visst i et løp Mongol Rally.http://mongolrally.theadventurists.com/! Dei hadde kjørt fra London og hadde valgt en litt mindre logisk rute, men en mye vakrere, over Pamir og gjennom Central-Asia fremfor bare rett gjennom Russland. Franskmannen kjører Toyta, men Britane kommer i en 2CV. Dei var ikkje heilt sikkre på om bilen ville holde, emn om den gjorde det var målet Ulan-Bator i Mongolia kor dei skulle selge bilen(!!) og gi pengane til et veldedig formål. Vi såg fleire som deltok...i alle slags bila. Men det måtte vistnok være i en bil med 1l-motor eller mindre! bla anna møtte vi en Mini med en telefonkiosk på taket.

Uansett. Dagen etterpå fikk vi krangla oss fram til 50Somani pr pers, så da bar det vidre sørover gjennom verdens vakraste vei. (ikkje sjølve veien altså)

(Øverst til Nederst: En Yurt med bilen parkert utenfor, Grenseovergangen fra Kirgistan, Sara-Tosh med Pamir-fjella i bakrunnen, Geir og Remco tar bilde av den flotte naturen rundt oss...vi stoppa Mange ganger, Karakul Lake, Murgab, En jente som driver en liten kiosk)

FRA BISKEK, TILBAKE TIL OSH

10.08.08

Masse har skjedd i det siste.
Etter den bomba i Kashgar, var en stund alle grenser til Kina stengt.Paa hostellet vi bodde paa i Bishkek motte vi to fra england som hadde kommet tilbake etter aa vert pa grenseovergangen nord for der vi kom over ifra Kashgar.Dei vart nekta, selv om dei hadde visum, men har fatt tillaterlse no til aa fly inn til Urumuqi.
Aa faa Visum er visst heilt umulig. Som fra Sverige, som ogsaa bodde paa hostellet, fikk vite.
Han er paa sykkeltur og har kommet fra Sverige (via Etiopia!!), og hadde planer om aa forsette inn til Kina. Han dro veidere noen dager siden paa vei nordover til Kazakstan og Mongolia. Han rekner visst med aa komme inn til Kina og Beijing, etter OL, og derfra fly hjem

Etter alt det som foregar no i Georgia har vi opplevd en okning i passkontroller. Vi har hort om et par som er blitt stoppet rundt om kring i Bishkek. Vi har reist sorover til Osh igjen, for herfra aa ta oss videre til Tasjijistan og Pamir

Kom hit i gaar og sammen med noen tyskere og en sveitser har faat tak i en "Shared Taxi"(vi leiger en bil med sjafor). Det virker som "Shared Taxi" virkelig er den eineste maaten aa reise rundt paa her nede. Med untak av Mashrutka, minibuss, over dei kortere avstandane.

Uansett naar vi resitre fra Biskek til Osh maatte vi stoppe i utallige chekpoints. Mot kansje to-tre naar vi kjorte andre veien kun en uke tidligere.

Bilen til Tasjikistan vert fiksa gjennom Osh guesthouse. Veldig enkelt og greit.
Men det var litt av ett styr naar vi stod aa diskuterte med sjaforane om prisen idet vi skulle fra Bishkek til Osh. Skriking og hoing.
Han eine virka som en slags lokal gal mafia-taxi-bolle.
Greit var det at vi motte en franskmann paa hostellet, som prata baade norsk og russisk
Kan vere litt mykje styr med dissa taxi-sjoforena av og til. Taxiane i byane har skilt paa taket, men aldri takstameter i bilen
Naa er vi ihvertfall paa vei til Tasjikistan i morra tidlig.

(oppe: Er ikkje sikker på kven, kansje Engels og Marx, sitter og prater. Nede: En forlatt vogn i skogen ved Al-archa)

OSH OG ARSLANBOB

31.07.08

Osh. Etter en liten time med gåing i retning av Osh, fikk vi praia en taxi.
Sjolv med adresse hadde han store problemer med å finne hostellet....eller guesthouse.
Det var kun en tre-roms leilighet i en vanlig sovjet-blokk rett utafor sentrum av Osh.
Ett stort soverom med 8 - 10 senger og ett lite med to enkeltsenger. Tillegg var der også et kjokken og et bad. Ganske slitt og ikkje akkurat lusksus, men heilt i orden!
Siden vi var fremmeså tidlig, fant vi ut at vi drar rett til Arslanbob, slik at vi kan bruke dagen etter til å reise videre til Bishkek for å få fikse visum.
Arslanbob hadde vi for lenge sia bestemt oss for at vi ville reise til. Arslanbob skryter av å ha verden storste Valnøttskog. Vi såg desverre ikkje så mykje til det,for vi var veldig tidlig ute for sesongen, som er i September Oktober. Skulle visst ha vert en utsending av Muhammed som var her å plata de forste treda. Men det er Alkexsander den store eller Marco Polo som "oppdaga" denne lille Oasen i ellers ganske tor dal...dvs dalen har vel vert der heile tida, men han anla hvertfall en landsby der, som sinere er blitt ArslanBob. Et koselig lite sted.
Her er også en stor foss på 80m og en liten foss med to fall på 25m.
Vi satt på med en 4wd litt oppover i dalen til den lille fossen. Litt over der igjen ligger det et mausoleum. Vi gjekk en tur oppover langs elva. Et stykke oppi fant vi ett ypperlig sted for en dukkert. To store steiner på hver sin side pressa elva inn i en smal liten mini-foss. Veldig behagelig. Akkurat som ett lite spaa.....men kaldt.
Vi dro ned igjen til Arslanbob og kjorte tilbake til Osh. Der fikk vi tak i en bil (gjennom gjestehuset) som kunne ta oss til Biskek dagen etter. Utover kvelden trakka vi litt rundt i byen og sag oss litt rundt. Flott by. Kansje ikkje 'flott' som Venecia eller Firenze, men på en mer personlig måte. Som så mange andre stedre rundt omkring her i Sentral Asia er her masse bygninger som vart bygd under soviet-tida, men no enten forlatt eller ikkje vedlikeholdt. Utafor byen kunne vi sjå masse nye bygninger på vei opp. Boliger for det meste, så det er tydlig vekst.


01.08.08 - 08.08.08

Bishkek. Hovedstaden i Kirgistan
Her vil vi få fiksa Visum til turen videre. Den dagen vi kom, stod vi i landet lengst fra sjø. Ikkje var det mulig å få visum til kina igjen, det hadde tatt ALT for masse tid aa begynne å rote med visum til Kazakstan og Russland. Ikkje hadde vi visum til Uzbekistan , Tasjikistan eller Turkmenistan, og skulle vi komme oss til turkmenistan saa hadde vi heller ikkje visum til Azerbaijan eller Gorgia. Landa rundt der i gjen er Pakistan Afganistan og Iran...saa det heile var egentlig litt usikkert paa kor ruta gjekk videre. Turkmenistan vise seg aa vere omtrent som Nord-Korea...vi har VELDIG lyst å dra dit så vi prøver på ett transit visa, men det ser ikke så lyst ut. Kansje tre-dagers Transit-visum.
Vi har nettopp faatt Visum til Tasjikistan som viste seg å ikkje vere så vanskelig. Til og med tillatlse til å dra over Pamir Highway.

Vi har mest sannsynelig ordna Uzbekistan-visum som vi kan plukke opp i Dushanbe 15.08....forhåpentligvis tidligere, men HEILT sikkert ikkje. Meir firkanta system har eg aldri sett maken til. Ca 20-26 mail fram og tilbake skulle til for vi fikk Visa support eller Letter of Invitation(det må man ha for å søke visum,men spør meg  IKKJE koffor)

Azerbaijan-visum har vi ikkje styra med så masse, men vi har hørt at det skal vere fryktlelig vanskelig. Man kan bruke laaaang tid på det for å finne ut at man av en eller anna grunn ikkje fikk. Dessuten er det umulig å faa visum til Turkmenistan med et Azerbaijan-visum og for å søke Turkmenistan-visum må man ha visum til landet man skal dra videre til etterpå. Det heile er en herlig suppe. Så vi får sjå ka som skjer etter Uzbekistan.

(Øverst til nederst:  over Arslanbob, Osh Bazar, Bading i elva i Arslanbob, En statue utenfor Bishkek Natinal Museum, Monument som symboliserer Kirgistan, På fjelltur i Al-Archa)

URUMUQI OG KASHGAR

28/07-08

Urumuqi
Lang togtur. Veldig trivelig. Delte kupe sammen med en trivelig kar. Ikkje det at han snakka engelsk men det er ikkje alltid nodvendig
2,6 mill innbyggere og ligger ca 800 moh. Hovedstad i Xinyang. Uyghur selvstyre!
Holder ogsaa rekoreden som den byen som ligger aller legnst vekk fra sjo eller hav(ca2500km)
Var i sin tid en viktig del av silkeruten
Morsomt med skilta her, paa butikker og saa videre
Det staar gjerne paa kinesisk, uyghr, russisk og av og til med romanske bokstaver
Har berre hort om et skilt som hadde alle fire, maen at det var tre forsjellige spraak var ikkje uvanlig
Her var vi i hele to overnattinger ,men dro tidlig den tredje dagen. Egentlig litt digg aa sette seg ned a ta det litt med ro ogsa!
Ene dagen brukte vi i en fornoyelses park. Det morsomme med kinesike fornoyelsesparker(hvertfall de to eg har sett) er at dei minner mest om ett litt kjipt mareritt
Denne parken hadde for eksempel en slags vertikal karusell, gammel og rusten, som nar som helst kunne knekke ihop og drepe alle som satt inni, pluss hvertfall 4 tilskuere

29/07-08

Etter en 12 timer togtur er vi i Kashgar
351000 innbyggere. Ligger vest i Taklamakan orkenen.
Noken kjenne sikkert igjen denne byen som aasted for et bombe attentat som skjedde i gaar!
OL protestanter, har eg hort
Uansett! Nar eg var der litt tidligere var det saa langt en av de beste byene eg har besokt
Vi var en tur i gamlebyen. Der moote vi en guide. Veldig trivekig fyr og en utommelig kilde av informasjon. Vi spiste en middag sammen mens han fortalte om....alt! Og etterpa slo han folge ned i byen og viste oss rundt paa uyghur-markedet
For et liv det var der! men ikkje slik som ellers i Kina der folk skriker "Hello,drink,hello" fra hver sin liten bod eller kafe. Noke som kan bli litt slitsomt etterhvert(hvertfall tidlig paa dagen)
Men paa en anna mer myldrane og livaktig maate. Fikk en rullings med en kar som solgte tobakk i losvekt paa gata. Ikkje "morro-tobakk", men en tobakk laga av bark eller noke. Gronn paa farge
Fra Kashgar gar det to busser i uka over Irkestham-passet til Kyrgystan
Det hadde vi ikkje tida til aa vente paa, saa vi fikk gjennom CITS leigd en bil til aa kjore oss dei 3 timane til gransa for 900 yuen. Ca 680 Nok.
Vi kunne krysse til fots, men gransa er en 5km lang sone der kun lastebiler med loyve for lov til aa kjore. Saa over disse 5km delevis gjekk vi og delvis haika vi med lastebiler, men vi matte gjennom ikkje mindre en 10 Pass-kontrolla, sag det tok si tid. Ca 2 timer!
Saa vi var paa andre sida ca 14.00 Beijing tid
Det CITC ikkje fortalte oss nar de skulle ha 900 yuen for bilturen var at paa andre sida gjenstod det en 17timer tur til Osh. Det var berre ca 250 km eller noke, men det var en ufattelig darlig vei. Over 3700moh paa det hogste trur eg. Grensa lag paa litt over 3500moh!
Eg og Geir satt i kvar var lastebil, i den tro at vi skulle komme fram i Osh ca 01.00
Men veien var som sagt utrolig darlig. Det humpa og gjekk.....mellom 5-15 km i timen
En annen haiker hadde i tillegg med seg 1,5l mad Kamis. Od drikke det greiene der fra en gjenbrukt plastflaske er intet mindre enn oppskrift paa katastrofe....men kunne ikkje vere uhofflig heller. Sjolv om det smakte sur, gammel hestemelk...for det var akkurat det det var!
Det gjekk hedigvis greit!
Turen var fryktelig slitsom!
og det var stov OVERALT. For aa fortelle kor gammel eg var skreiv eg nar eg var fodt i stovet paa dachbordet,og stroyk det ut....en time etterpa kunne vi skrive pa daschbordet igjen.
Det hjalp ikkje at sjaforen spilte den eine kasetten han hadde om og om og om igjen! Uyguhr folkemusikk pa fyll styrke, HEILE veien
Det hjalp heller ikkje stort aa faa vite at vi rekna med aa komme fram tre timer seiner...KYRGYS tid. det betyr en forsikkelse pa 5 timer.
Siste kilometrane var det ok vei og eg fikk sove litt. Kl 05.00 dytta sjoforen i meg og ga tegn for at Osh var den eine veien og hab skulle den andre. Eg dro med meg sekken og hoppa ut av bilen. Der stod eg, midt paa natta, heilt morkt, og hunder som bjeffa overalt!
15 20 minutter etterpaa kom Geir, og vi begynte aa gaa innover mot byen