19\8 I Dunshabe starta styret med å få orden i visum å greier igjen!Eg trengte å bestille fly til Oslo og ordne visum til Uzbekistan. Geir var litt frem og tilbake, om å bli med nordover til Tasjkent eller å dra sørover til Turkmenistan. Han ville ta en liten omvei gjennom Iran og Tyrkia på vei hjem, mens eg måtte nå skolen. Vi ankom gjestehuset tirsdag 19\8, akkurat en uke før skolen starta. Flybillett kunne eg bestille fra Tashkent natt til lørdag 23\8, men ikkje uten visum til Uzbekistan. Først fikk eg lovnader om visum innen torsdag 21\8, men måtte dokumentere billett innen en time, etter en time når eg viste en kopi av billettbestillig fikk eg beskjed om at eg ikkje kunne få visum før fredag 22\8. Siden eg hadde brukt det jeg hadde igjen av penger på billett var dette litt ugunstig. Jeg nekta å forlate visumkontoret til ambasaden, og etter litt diskutering over språkbarrieren fikk eg igjen avtalt å få henta visumet torsdag 21\8. Glad for det, ellers kunne det blitt mye mas.
Etter det brukte vi en del tid på å gå å lete etter Irans ammbasade. Det er steikande varmt og vi springer fra dør til dør i forsøk på å finne og nå ambasaden før den stenger. Det gjorde vi ikkje, men dagen etterpå var vi ute i god tid. Her vart vi møtt av to hyggelige ambasade-tilsatte...et skjeldent vakkert syn. Opp til nå er eg drittlei alt dette maset! Mailing og faxing frem og tilbake. Og ikke bare på ambasader, men alt som har med det offentlige, løyver og bank-greier å gjøre. Sinnsykt mye styr!! Men her har vi to hyggelige karer, som gjerne hjelper oss med søknadene. Da blei eg ganske misunnelig, og fikk ingen lyst i det hele tatt og dra hjemover! Alt det styret var jo tross alt kun en brøkdel av turen (2\7 vil noken si) og av opplevelsane!
Vel. Vi fikk jo en del tid på å se oss rundt. Dusjanbe er hovedstad med 560 000 innbyggere pr. 2000. I tidsrommet 1929–1961 var byens offisielle navn Stalinbad. I det 19.århundret, begynte det russiske imperiet å ekspandere og spredte seg inn i Sentral-Asia. I løpet av imperialismen, fikk russerne kontroll over Tadsjikistan. Etter at tsaren ble styrtet i 1917, førte tadsjikisk gerilja krig mot bolsjevik arméer i et desperat forsøk på å beholde uavhengigheten. Bolsjevikene fikk overtaket etter fire år med krig, da moskéer og landsbyer ble brent til grunnen og befolkningen ble kraftig undertrykket. Gjennom hele historien har sentral-Asia hvert en kasteball mellom større nasjoner. Sporene etter det kan vi se på språket som stammer fra tyrkisk, islam fra araberne og betong og stål fra Sovietunionen. Men Dushanbe er et symbol på Tadjikistans fremgang. Ganske moderne med både asfalt, et utrolig treigt internett og internasjonal flyplass(men billetten min hjem herfra ville kostet ca 20.000). Her kunne vi dra og se Ismail Samani-monumentet(bildet over), Vahdat-palasset og Etnografi-museet. Museet va ganske spennende, med masse minner av tidligere etniske grupper, Alexander Den Store og en ENORM liggende buhdda. Var ganske sprøtt å komme rundt hjørne og plutselig se denne enorme statuen.
Det var også på dette museet vi vart tipset om en bazar lenger oppe i byen, hvor vi kunne kjøpe klær. Etter mye leiting fant vi stedet. Dette var en ganske stor bazar, men etterhvert fant vi bodene som solgte klær. Jeg har tidligere lagt merke til frakkene som fleste eldre menn gikk med. En Joma heter det. Utrolig tøff. Fant også noen kule hatter og Geir fant noen kasetter.
Samarkand, Uzbekistan
Dagen etter, endelig med visum i orden dro vi nordover. Vi dro mot Samarkand over Peshwar og gjennom "Tunnel Of Death". Geir fant ut at det blir rett og slett FOR mye styr med å sitte dagesvis i Dushanbe å vente på visum til å dra en anna rute så vi reiser sammen til Samarkand.
Her var veiene tilbake til kjent standar, fjellvegg på ene sida og sikre død på andre. Tunnelen og veien her er det kineserne som driver å bygger ut. Tunellen er åpnet for trafikk men ikkje ferdig. Fylt med vann, lang og helt uten lys. Jeg vil ikke være i den bilen som for motorstopp her. Vi hadde tidligere hørt om folk som har blit tauet ut her ifra. Men vi kom oss helskinna igjennom og mot ettermiddagen var vi i Peshwar. her tok vi en buss til grensa, og over til Uzbekistan. Det er mørkt når vi kommer til Samarkand. Vi finner et ganske flott hostel.
Med en befolkning på 412 300 er det den nest største byen i Usbekistan og administrasjonssenter i Samarkand-provinsen. Her er det utrolig masse historie. Jeg veit ikkje heilt kor jeg skal starte, så legger heller bare ut masse bilder: 
Siste Dag
Tidlig fredag 22\8 tar vi toget til Tashkent. Vi møter en dame utenfor togstasjonen som vi blir med hjem. Leiligheten hennes var to rom og kjøkken. Der bodde en liten jente og en dame til. Tror kansje de var søstre og datteren til en av de. Jeg forlater Geir alene med disse damene og går nedigjen til togstasjonen. Her finner eg en kar som kjører meg til flyplassen. Og etter en laaaaang flytur, med 10timer transit i Moskva, er jeg i Oslo 24\8. Nådde i hvertfall skolen 25\8. Akkurat nå sitter eg og tenker på neste tur!
Håper min lille blogg har vært interessant lesning. Kan ikkje anna enn å anbefale en tur til Sentral-Asia, vertfall om man er glad i natur og turer i fjell! Vær forberedt på litt mas med visum og transport. Men vær også forberdet på en enorm gjestfrihet og lite turister. Det hadde vært utrolig bra om vi hadde hatt mer tid. 2 måneder i Asia går FORT!
Fred
-Sindre
