PAMIR OG GORNO-BADAKHSJAN

The Pamirs

Det var virkelig flott å kjøre over The Pamirs og Gorno-Badakhsjan, en autonom provins. Det er her dei store central-asiatiske fjellkjedene Tian Shan(dei himmelske fjell på kinesisk), Karakoram(sort grus på tyrkisk), Kunlun, og Hindu Kush møtes. The Pamirs består av fleire steppe-lignande sletter som ligger på ca 4-5000 meters høyde. Rundt oss var det fjellkjeder på rundt 5-6000 meter, med enkelte topper på over 7000m. Ismail Samani er Tadsjikistans høyeste fjell (7 495 moh) og er også det høgste fjellet i tidligere Sovjetunionen. Fjellet heitte opprinnelig Garmo. I 1933 ble fjellet av en sovjetisk ekspedisjon døpt til Pik Stalina(пик Сталина, Stalinfjellet) etter Josef Stalin. I 1962 endret fjellet navn til Pik Kommunizma (пик Коммуни, Kommunistfjellet). Etter Tadsjikistans selvstendighet fikk fjellet i 1998 navnet Pik Ismail Samani. Og har vi det nest høgste, nemlig Independence Peak (Tidligere Pik Leinin),7134 moh, som ligg på grensa til Kyrgystan. Møtte noken i Biskek OG noken nordmenn på Gardermoen som hadde vært opp. Sikkert en veldig tøff tur!
Litt av en utsikt!....det sei eg berre! Overalt kunne vi sjå noken sanne små dyr. Fant aldri ut kva dei heiter, men dei ligna på kjempe-store marsvin. Kvar gang man nærma seg, forsvant dei ganske fort ned igjen i hullet! Ganske morsomt. Kun etter ett par kilometer kom den første bommen. Men heldigvis var det en ganske rolig tur uten det maset...hvertfall til vi kom over på andre sida og begynte å nærme oss Kohrog. Denne sjåføren, som alle andre, trudde ikkje at vi hadde så masse imot at han til stadighet stoppa for et personlig ærend. Det er som oftast greit, for det er no fint å få stekke litt på beina, og samtidig sjå seg litt rundt i dette fantastiske landskapet. Første stopp var i en Yurt. Trur han skulle lever eller hente ett eller anna. Men det var litt kult for da fikk vi komme inn i yurten. Dei ser små ut, men det er jo faktisk ganske romslig inni. Det var en dame og tre unger som bodde der, sikkert fleire og men dei var vel ute. Vi kjørte forbi noken gjertere som var ute med dyra sine, to stoppa oss for å bomme sigg med sjåføren, men ellers var det ikkje så masse folk å sjå. Veldig flott tur....og veien var faktisk ikkje så verst heller. Stoppa på ett skikkelig koselig sted for lunch. Mest koselig for min sin del, siden eg etter et par dager der eg har følt meg litt dårlig(høgdesjuke og diare i sjønn forening) endelig fikk igjen matlysta. Det gjekk i sauakjøtt, brød og te.(Bombe!)

Khorog.

Vi bynner med en gang å snakke med en kar om han vil kjøre oss til Ishkashim. Vi får en grei pris å bestemmer oss for å hive oss av gårde, men så sier han plutselig at han må mer betalt, fordi sekkane våre er så tunge. Det var litt tullete mente vi, så vi gjekk oppover i byen for å finne tak i et guesthouse for natta istedefor. Største byen i område, men den hadde vel egentlig berre to større gater på kvar si side av en elv. Også ett av dei fattigaste områda i Tadjikistan. Men her er både university of Central Asia, Khorugh State University og 12 andre skoler. Det meste er iversett med hjelp av Aga Khan, en hjelpe-organisasjon. Vi var inn å så på universitetet, og sjølv om det ikkje virka som det var så mykje som skjedde der akkurat da, så virke det som et bra universitet.

Etter en liten gåtur er vi tilbake på Gjestehuset vi bodde på. Tilfeldigheter skulle ha det til at her var en kar fra Belgia. En lege. Han hadde tenkt seg samme retning som oss sjøl ("oss" er no meg, Geir og Remco). Belgiern hadde allerede en avtale med bil og sjåfør til å ta han en rundtur og ned til Wahkan Valley. Vi tok imot tilbude om å slenge oss med og ta en del av kostnaden.

Vi starta tidlig neste dag med å springe rundt som hodeløsekyllinger mellom to banker for å få tak i litt valuta. Dollar og lokal. Dei siste dagane hadde vi brukt opp det vi hadde av valuta, og det blir fort problematisk. Vi fikk eine banken til å fikse den einaste ATM-maskina i mils omkretes, handla litt mat og dratt av gårde. Dette var en Toyota Landcriuser og meir luksus enn vi hadde hatt på lenge. Over fjellet bar det og over utvaska veier, små elver og steinrøyser. Masse flotte bilde. Naturen tar pusten fra en mange ganger. Stoppa midt på fjellet(ca3600) fordi eg og Geir ville ta oss en dukkert i et vann. Sjåføren så på oss i forvillelse mens vi shorts, t-skjorte og slippers labba nedover skråninga mot vannet. Enden på visa vart at vi feiga ut. Det vanne var berre en elendig suppe av gjørme, og det hadde blitt litt av en gåtur oppigjen til bilen.

Kom etterhvert frem til det samme hot-spring stedet vi hadde passeret to dager tidligere. Då var det uten vann, men DENNE gangen fikk vi oss en dukkert. Behagelig sjøl om det lukta råtne egg av det mineralvannet....det venner man seg til! :-)

Einaste mulighetane til å gå på do som var der var tre hull plassert ved siden av hverandre inni et skur på andre sida av en parkeringsplass. Uten å utdype dette noke meir var det også her eg endte opp med å gjøre nummer to på "hukelett" samtidig som to andre benytta seg av failitetane. Litt ubehagelig, kan eg trygt sei at det var, men må man så må man. Kan påpeike at sjølv om matlysta var tilbake, hadde eg forsatt diare. Trur det endte opp med 12 dager tilsammen der magen var litt i ulage

Langar

Neste dag drar vi ganske tidlig. Kjører over nok et lite høydedrag og kommer ned til en ny bomstasjon. Det er det posetive med å kjøre slik utanfor allfarvei...man slipper alle disse Checkpoints-ane der bilane blir stoppa og papir blir sjekka. Men nå har vi komme så langt på vei at vi har nådd lande-grensa til Afganistan og Gorno-Badakhsjan området. Ganske stusselig....timevis til sivilisasjon i begge retninger, mellom en bom, litt piggtråd og noen betongblokker, sitter det to soldater i ett lite skur. Kan aldri tenke meg at det er mye trafikk gjennom der! Offisielt var vi aldri inn i Afganistan men vi kjørte langs elva som er grensa mellom Afganistan og Tajikistan. Siden vi allerede hadde vert på vei ned for en dukkert litt tidligere, kunne vi ikkje la denne sjangsen gå ifra oss. Vi fikk sjåføren til å stoppe der strømmen i elva ikkje var så sterk, og med beitende kameler fra Afganistan på andre sida hoppa vi uti. Kaldt, men ganske forfriskande. Belgiern stod å prata om sjokoladekake og Remco rota rundt langs elvebredden på leiting etter gull, og to nakne nordmenn uti elva...virka som vi alle prøvde å leve opp til våre nasjonale klisjer. (Kodak-moment!)

Vein videre var fantastisk. Virka ikkje som om denne utrolige utsikta tok slutt. Vi såg både Peak Engels og Peak Komunizma. Stupbratt ned til elva på eine sida, bratt stigning på andre. Noen steder kunne eg ikkje sjå veien under bilen, bare steinur heile veien ned. Fantastisk, men ganske ugjestmildt samtidig! Møtte to franske syklister på vei i motsatt retning. Tøffinger, men de hadde litt av en tur foran seg.

Litt etterpå kom vi rundt en sving og det utfolda seg en utsikt som kunne(og tok) pusten ifra en. Der nede såg vi elva dele seg opp i ett kjempe elvedelta og Langar, en liten landsby med litt skog rundt seg. Ikkje mye trer i dette området, men det virka gaske fruktbart rundt dette elvedeltaet. Herifra hadde vi utsikt over  hele dalen sørover, over fjella i Afganistan på andre sida og nordlige Pakistan i vest. Når vi kom ned i ladsbyen fikk vi komme inn i et museum. Vel et slags museum...det var egentlig bare et gammelt tradisjonellt Tadjik-hus med en gårdsplass på andre siden av veien. Flott tiltak, egentlig. På gårdsplassen var et slags alter med noen hodeskaller av Marco Polo-sau. Store flåtte horn. Denne arten er freda nå, pga ekstensiv jakt tidligere. Vi fikk aldri sett den ,desverre.
I utkanten av Langar vart vi innlosjert hos en liten familie. Kosligeste stedet jeg har vert. Vi fikk en liten stue hvor vi kulle slenge oss nedpå mens vi ventet på middag. Fikk noen epler fra hagen å spise på mens vi ventet. Geir spurte om å få noe uten kjøtt. Og i motsetning til adre steder, der han ville fått det samme som oss andre, bare at de har plukket ut de største kjøttbitene, fikk han et orntlig godt vegetar-måltid. Vi andre fikk kjøttsuppe og brød, som vanlig. Det smakte nydelig!
Etter middag gjekk vi oss en tur før sola gjekk ned. Vi kryssa over elvedeltaet i håp om å nå andre siden. På vei over møtte vi gjeterne på vei hjem med budskapen for kvelden. Vi hilste og fikk noen flotte bilder. Etthvert sjønte vi at det hadde tatt oss kansje noen timer å komme helt over grensa. Vi slo oss til ro ved en knøtt-liten gammel sovjetisk bunker, eg og Geir vassa over det som så ut som den største utgreininga av elva og bestemte oss for at dette kunne reknes som Afganistan. Her bygde vi en stor og flott varde før vi vendte nasen hjemover til våre husverter. Så litt på lokal-tv og så sovna. Morningen etter gjorde vi opp for oss(nesten uten komplikasjoner) og dro videre.