TADJIKISTAN

Karakol og Murgab. Det er flott her omkring. Men UTRULIG dårlig vei. Bruker gjerne 18t på 400km og må krysse elver å greier. Får følelsen av at vi er på vei inn et fjellandskap. På vei hit fikk vi en flott utsikt over Peak Lenin(3145m). Og i horisonten er snøkledte fjelltopper.

Grenseovegangen mellom Kirgistan og Tadjikistan var litt morsom. Vi kjører forresten en russisk jeep, som vi deler med en sveitser vi møtte i Osh. Vi sitter der i bilen og venter på at de skal få skrivi ned passnummer og alt det der i de evinnelige skrivebøkene sine (nekter å tru at noken ser igjen de bøkene siden. Det er bare vnlige skriveblokker med linjeark) Av og til på disse checkpoitane kommer de inn i bilen, med Kalisjnikov og sigg i munnviken, nyskjerrige på utleningane. Og det var MANGE av disse. mellom Kina og Kirgistan måtte vi gjennom hele 12stykker bare for å komme over grensa. Mellom Biskek og Osh måtte vi stoppe hvertfall 5 6 på en 10 timers kjøretur. Som oftest er det Road officials som skal sjekke sjåføren, av og til vil de sjekke passasjerane. Mest for morro skyld tenker eg...

Men akkurat dissa på grensa viste seg å være litt vrange. Først må sjåførene betale de både i benisn på 1,5l flaske og cash. Mens vi sitter der å venter i bilen kommer det en millitær ut av eine huset. gjer sitt beste og sjangler, kanon campings, rundt hjørnet. Litt etterpå kommer han i en stor sirkel rundt hjørne igjen. rett etterpå kommer sjåføren tilbake. tydligvis ikkje nok bensin, så vi tapper litt fra tanken (dette er forresten en veldig øde grenseovergang med timer til neste plass der det er mulig å få mensin). Borte blir han igjen. Litt etter kommer han igjen, nå med noken eldre folk. Semi-offisera eller noke, kven veit. Men i allefall skulle dei og ha litt penger. Og som ikkje det var nok, så skulle dei jammen ha en av våre medbrakte meloner også!! Etter en god stund fikk vi endelig lov til åå forlate Kirgistan. Men vi var ikkje ferdig ennå....vi hadde ikkje kommet oss til den Tadjikistanske grenseovergangen. Denne ligger ca15min kjøring etter den Kirgisistanske, på ca 4200moh og bestod av en bom, ett par brakker og to digre tanker. Det var tydligvis fest inni den eine . Her og satt vi en stund og venta mens dei deiv på å romsterte med passa. Etter ei stund får vi bskjed om å gå ut av bilen i bitande kulde, i shorts og t-skjorte, og inn til grensevakta! Vi vart stilt en rekke kritiske spørsmål om nasjonalitet, reiserute, "har du løyve?", "har du kart?". Svarte vi vart vi stadig avbrutt med et "Why?!". Viste seg det at vakta berre kødda med oss. Var faktisk en ganska trivlig kar som sikkert berre heller ville vert inne i tanken på kalas!

Kom til Karakol og Karakol lake ganske seit på kvelden. Fikk først beskjed om at det ikkje var noke plass der som vi kunne overnatte. Men litt etter fant dei ut at dei berre innlosjerte oss i den lokale "cafen". Her fikk vi også ett lite herremåltid med Plov(ris og sauekjøtt), tørt brød og te. Forøvrig det einaste på menyen. Ofte på disse små landsbyane vi av og til stopper for en matbit, har dei gjerne en meny, men aldri meir en en eller to retter tilgjengelig til en hver tid. Plov eller suppe(med et stort stykke sauekjøtt og potet). Te og brød er standard!

Etter mat flytte dei borda, la ned madrasser og breida på oss(!!). Gjstfriheten er over hvilkensom helst skala! Dagen etter føltes det ut som eg hadde ramla ned ei trapp. Karakol ligger på 3900moh og satt ikkje gått i kroppen. Kvikna til litt etterkvart og vi tok oss en gåtur ned til innsjøen. Er ikkje sikker på kor stor den er, men diger var den ihvertfall. Og absolutt ingen fisk! Gjekk å sprda litt rund i landsbyen. Virka ikkje som her var så masse folk, men det var ikkje akkurat et fruktbart landkap heller. Vi var i Tadjikistan men folka her er for det meste Kirgistanske halv-nomader. Dårlig ord, men eg mener at dei ikkje bor der om vinteren. Ikke bare fordi dei er et gammelt nomade-folk, men sikkert fordi det må være ufattelig kaldt på vinteren. Vi var på besøk på ett sjukehus også. Bestyrt av en dame og en mann og hadde tre rom med senger og en peis i kvart rom. I gangen hag det plakater som fortalte om at det var bedre å føde på sykehuset enn hjemme. Slike ting. Litt stusselig kansje, men ikkje så verst egentlig forholda tatt i betraktning.

Litt seinare kjørte vi videre til Murgab. Litt større landsby. Til og med med en bazar. kjøreturen hit tok ca 4t. og over ett pass på 4600m. Det var vel det høgste vi var, og det hjalp hvertfall ikkje på formen. Når vi kom fram hadde eg denne følelsen av å ramla ned trappa igjen. Vi fant oss et guesthouse, og eg gjekk rett i senga og vart liggande resten av dagen med skikkelig kjip hodepine. Som om hode var to nummer for lite! Ikkje var det mulig å få tak i smartestillande heller. Eg prøvde dagen etterpå og fant bare et sjukehus uten medisin. Men eg møtte en hyggelig dame der som gav meg ett brett med sveitsisk paracetamol fra veska si.

Vi møtte på to Nederlendere og en franskmann der også. Så vi var tilsammen 9 turister der, med rekna dei to øssterikerne og tyskern som reiste noken timer foran oss fra Osh. Franskmannen Phillip var en pensjonert fotograf som var ute på kjøretur i sin Toyota Landcriuser. Og Mathieu & Jany fra Nederland som var ute på en 2 års drømmetur (http://www.die2opreis.nl/) ! Sammen skulle vi prøve å få tak i bil som kunna ta oss til Kohrog eller sørover til Wakhan Valley. Det gjekk ryjte om en buss men dene fant vi ikkje. Vi prøvde å forhandle oss fram til en god pris med dei lokale bilane. Men det var litt seint så vi fant ingen som vi kunne leie for under 100 somani. Så vi bestemte oss for å prøve igjen om morningen dagen etter.

Samme kvelden kom det to brita...kjørande....i en 2CV!!! Dei deltok visst i et løp Mongol Rally.http://mongolrally.theadventurists.com/! Dei hadde kjørt fra London og hadde valgt en litt mindre logisk rute, men en mye vakrere, over Pamir og gjennom Central-Asia fremfor bare rett gjennom Russland. Franskmannen kjører Toyta, men Britane kommer i en 2CV. Dei var ikkje heilt sikkre på om bilen ville holde, emn om den gjorde det var målet Ulan-Bator i Mongolia kor dei skulle selge bilen(!!) og gi pengane til et veldedig formål. Vi såg fleire som deltok...i alle slags bila. Men det måtte vistnok være i en bil med 1l-motor eller mindre! bla anna møtte vi en Mini med en telefonkiosk på taket.

Uansett. Dagen etterpå fikk vi krangla oss fram til 50Somani pr pers, så da bar det vidre sørover gjennom verdens vakraste vei. (ikkje sjølve veien altså)

(Øverst til Nederst: En Yurt med bilen parkert utenfor, Grenseovergangen fra Kirgistan, Sara-Tosh med Pamir-fjella i bakrunnen, Geir og Remco tar bilde av den flotte naturen rundt oss...vi stoppa Mange ganger, Karakul Lake, Murgab, En jente som driver en liten kiosk)